I morgen er planen å ta den årlige sykkelturen til Gnarp. Det blir 6-7 timer på sykkelsetet på relativt flat landevei sørøver. Men først må noen forberedelser gjøres.
Første etappe av turen går til Kvissleby, ca 25 minutter, og deretter ytterligere ca 20 til Njurundabommen (eller Bommen, som vi lokale sier), men etter Bommen er det ingen butikker eller kiosker på turen før jeg kommer til Gnarp. Det betyr jo ca 6 timer uten tilgang til noe så jeg må ha med alt som tenkes kan. Utstyrslista ser slik ut:
Sykkelpumpe
Langermet t-skjorte i tilfelle det blir kjølig
Ekstra mobilstrøm
Håndsprit
Dopapir
Regnponcho
Sykkelhandsker
Pakkestropper (til å feste sykkelen inne på toget hjem)
Verktøy for setejustering
Imodium (i tilfelle…)
Refleksvest og hjelm er obligatorisk, selvsagt. Det er også en del av forberedelsene å barbere seg, slik at ikke hjelmens stropper ikke haker seg i skjeggstubbene, noe som kan være direkte vondt når det lugger.
I nistepakka skal det finnes en hel del:
To flasker med (tynnblandet) saft
En flaske med vann
Bananer
Flapjack (havregryn- og kokoskake, såkalt «bar» – hjemmelaget)
Sjokolade
Brødskiver
Pizzarester
Det er viktig å ha noe godt å se fram i mot på matpausene, derfor har jeg med litt pizza og havegrynkake som gir mye energi, lav påvirkning på sukkeret og som smaker bedre enn brødskiver. Sjokolade brukes hovedsaklig som motmiddel ved eventuell føling.
Dette er tredje året på rad jeg gjør turen. Det er meldt sol og 18-20 grader. Nå skal jeg ned på nærbutikken og kjøpe det som mangler, samt gå ned i boden og skru støttebenet fastere på. Det har løsnet litt og kan i verste fall komme inn i eikene på bakhjulet.
I dag fyller Pelle tre år. Som katt regnes han nå som voksen, men fortsatt ung. Vanlig levealder er 13-15 år, så omregnet til menneskealder blir det omtrent 16 år. Hipp-hipp hurra!
Fortsatt er det soving som er favorittaktiviteten, og det liker han best å gjøre enten i en av mormors gamle stoler, eller i senga til «morsan» og «farsan». Eventuelt i sofaen i stua. Han har 2-3 faste plasser som han bytter ut med 4-5 måneders mellomrom. Neste måned kanskje han finner to andre faste plasser som han bruker daglig.
Tidligere spiste Pelle litt bløtfor, men nå er han ikke så glad i det. Nå knasker han helst «knort», sånne brune biter som stinker for oss mennesker men som katter og hunder liker. Visstnok lager av laks, kylling, storfekjøtt og andre dyr men jeg vet jaggu ikke om han merker forskjell. Favoritten er noe helt annet, nemlig naturell tyrkisk yogurt. Det får han kanskje en gang i uka, men ikke mer enn en fingernegl. Katter tåler egentlig ikke melkeprodukter fra kyr, med mindre de har fått det fra de er små. Om natta får Pelle godteri (en annen slags type knort) sånn at han ikke skal mase på oss.
Kattespråket er ikke så lett å tolke, men noen mjau kan vi med ganske stor sannsynlighet si hva betyr, hvertfall når det er kombinert med kroppsspråk. Det tydeligste kroppspråket Pelle har, er når han stiller seg med forpotene oppå boksen med mat og ser på oss. Naturligvis betyr det at han vil ha mat. Noen ganger dunker han i koppen som vi øser opp maten med, da er han ekstra tydelig. De mjauene vi mener å ha tolket, er:
Weeeiieeh: Savner dere
Eh eller eu: Vil ha kos
Eii: Vil ha mat
Oouuuoou: Må på do / er forstoppa
Rmph: Irritert
Eeeoow: Kom og lek
Mjaah: Redd
Ekkekk: Frustrert fordi han ikke kan jage fugler han ser i vinduet
Naaoo: Hvor er dere?
En merkelig oppførsel er at Pelle i blandt legger seg i transportburet og sover der. Han hater å være i transportburet når vi kjører langtur med bil, så det er litt pussig at han frivillig tar høneblund der. En annen rar ting Pelle har lært seg er å massere «morsan» på ryggen. Når Leelene hviler på senga si, hender det at Pelle hopper opp på ryggen hennes og går rundt og «knar» ryggmusklene med potene sine. Som oftest tar han med seg et leketøy, en slags fiskestang med en dusk på, som han liker å «vokte» når han utfører massasjen. Hvis han ikke tar den jobben frivillig, kan Leelene legge fiskestanga på ryggen sin, og da kommer han ofte og blir «ansatt på spa». Men det rare er altså at han gjør dette frivillig noen ganger, kanskje 3-4 ganger i uka. Han veier ca 5 kilo og fordelingen på potene er slik at det blir en ganske effektiv massasje!
Selv om det nå er blitt juni har det fortsatt vært en kjølig vår, med 11-12 varmegrader de fleste dagene. Men vi håper Pelle ser fram til å være ute på balkongen, som vi i fjor sikret med et kattebur i full balkongstørrelse.
For tre uker siden syklet jeg til Gnarp. Dette er den årlige lange sykkelturen som går gjennom skoger, jordbruksområder og hyttebyer og som avslutter årets sykkelsesong.
I fjor innførte jeg noe som er tenkt å være en ny tradisjon, nemlig en 6 timers sykkeltur fra Sundsvall til Gnarp. Gnarp er et lite tettsted som ligger langs E4 i sørgående retning, mellom Sundsvall og Hudiksvall. Det tar ca 30 minutter å kjøre dit med bil på motorveien, men det finnes en alternativ rute som kalles Kustvägen (Kystveien). Dette er småveier som går gjennom landsbygd, hvor trafikken er minimal og de bofaste likeså. For det meste passerer man skog, noen bondegårder og små landsbyer med hytter, samt en og annen klynge med hus hvor de fastboende har flere mil til nermeste butikk. Det er ganske idyllisk vei, men fremfor alt er den ganske flat, såpass flat at det går fint å sykle mellom Sundsvall og Gnarp.
Fra sykkelturen i 2017.
Siden jeg i noen år har sykla endel i nabolaget, bestemte jeg meg i fjor for at jeg skulle gjøre en «eksamen» og ta meg til Gnarp med pedaler, for å se hvor langt jeg orker å sykle. Om sommeren sykler jeg noen ganger i uka og har da tre ruter å velge på; en kort rute som tar ca 30 minutter som går i en sirkel i strøket der jeg bor, og som jeg sykler to ganger. En annen rute tar 50 minutter når jeg sykler inn til Sundsvall sentrum og tilbake. Den tredje ruta, som jeg oftest velger, tar to timer og går ned til Njurundabommen og tilbake. «Bommen» er en butikk, to pizzarestauranter, et bilverksted, et kontor for presten og noen få boliger. To timer er passe slitsomt til hverdags, men for å presse meg litt ekstra prøvde jeg meg derfor på Gnarp-ruta i fjor. Desverre så lyktes ikke planen 100%, for i et umerket kryss sykla jeg feil og havnet ute på en halvøy der jeg bestemte meg for å kikke på noen helleristninger når jeg først var der, så ikke feilnavigeringen skulle være helt bortkastet. Dette kostet meg to timer ekstra, så da klokka ble mye måtte jeg få Leelene til å finne nermeste bussholdeplass for meg, slik at jeg kunne ta bussen derfra og til Gnarp. Dette var en søndag i august i fjor, og på søndager går det ikke mange busser på den svenske landsbygda, så jeg måtte sørge for å rekke den siste. Jeg kom meg til Gnarp, men måtte altså jukse litt.
Men det var i fjor. I år var jeg bedre forberedt og syklet ikke feil. Kartet var lagt opp i mobilen, jeg kjøpte sykkelvesker for å få med meg vann og niste og utstyr, styret var blitt hevet for å legge mer av kroppsvekta på setet, og sykkelhansker anskaffet for å hindre at blodsirkulasjonen i hendene skulle strupes. I fjor ble jeg nemlig mer sliten i armer, skuldre og hender enn i bena, fordi sittevinkelen ikke var optimal. Det gikk derfor bedre i år. Datoen, 19. august, var valgt ut 10 dager i forveien. I værvarselappen var nemlig dette den første dagen på lang tid med godt vær. Såpass sent i august kan det være småkaldt i nordsverige, men det var spådd 20 grader og sol, med én mørk sky ca ved 15-tiden. Her hadde meteorologene helt rett. Å spå riktig vær 10 dager i forveien er ikke dårlig, så da værappen kl 10 bekreftet at være skulle holde seg fint, var det ingen tvil. Etter litt forberedelser kom jeg i gang kl 12, noe som skulle gi meg god tid fram til siste buss fra Gnarp, som skulle gå ved 22.45-tiden.
Dette er øverst i samme bakke som det første bildet i forrige bildeserie. Her måtte jeg stoppe for å pusse en rennende nese.
Jeg skrev at ruta er flat. Den er selvsagt ikke helt flat, og det er noen seige, lange oppoverbakker som nok er flate for de som kjører bil, men som merkes i lårene når man sykler. Dette gjør at ruta er passe slitsomt – ikke for lett og ikke for tung. Man skal jo tross alt bli litt sliten når man tråkker i flere timer. Været holdt seg som lovet. 20 grader er passe når man skal sykle langt, svette og bli varm. Under hetebølgen tidligere i sommer syklet jeg i 26-27 grader, det var ikke fullt så behagelig. Underveis hadde jeg to matpauser, en bananpause og to ekstra drikkepauser. Som niste hadde jeg med fire brødskiver, fire pizzabiter, en halv flapjack (hjemmelaget havre- og kokoskake), en sjokoladeplate, litt potetgull og to flasker vann. Jeg hadde nemlig hørt at når man svetter mye, må man erstatte det saltet man svetter ut, og at potetgull kunne fungere bra. Jeg rakk faktisk ikke å spise noe potetgull, for matpausene måtte bli korte, ellers stivnet bena. Når man har passert Njurundabommen er det ikke én eneste butikk på veien de neste fem timene, så jeg var nødt til å ha med nok mat, selv om jeg ikke rakk å spise opp alt.
En liten demning som før i tiden ga vann til en mølle som tilhørte Galtstrøm jernbruk.
De første fem timene går turen rett sørover på Kustvägen. Et par andre som også var på langtur syklet forbi meg, men de jukset med elsykkel. Kanskje burde jeg jukset jeg også, for i dagene opp mot turen hadde jeg vært «ettersnørrete» fra en forkjølelse og var fortsatt snørrete. Det ble naturligvis irriterende å måtte snufse hele tiden, eller stoppe for å snyte seg, men må man så må man. Disse ufrivillige pausene kunne jeg også bruke til å ta noen bilder.
Typisk utsikt langs veien. Skog, åkre og langt mellom husene.
Bananpause med utsikt over Armsjøen, som også har en badeplass nede ved vannet.
Veien er for det meste asfaltert, men ved Galtstrøm Bruk, et gammelt jernverk anlagt i 1673 og nedlagt i 1916 og som nå er museum, går veien over i grusvei, helt til man er forbi Armsjøens nedre del. Grusveien går oppover en drøy ås som øverst har utsikt over Armsjøen, og kombinasjonen av grusvei med større rullemotstand og oppoverbakke i flere kilometer er ikke min favorittdel av løypa, men man får jo betaling i form av mye nedoverbakke (og fin utsikt) etterpå. Øverst ved utsiktspunktet var det nødvendig med påfylling av karbohydrater til musklene i form av en banan. Rett etter Armsjøen passerer man også en skog hvor det visstnok finnes bjørn, for de har satt opp ett offisielt varselskilt for bjørn. Heldigvis så jeg ingen bamse, og snart var asfalten tilbake.
Offisiell advarsel mot bjørn.
Etter fem timer svinger ruta 90 grader til høyre og innover i landet, vekk fra kysten, i retning Gnarp. Nå er det én time igjen, sier mobilkartet, og nå var jeg godt inne på den delen av ruta jeg ikke syklet i fjor, så jeg visste ikke hvordan terrenget var. Fra en biltur for flere år siden mente jeg å huske at det var ganske flatt, og det var det. Ikke så flatt som i Skåne eller Danmark, men flatt til å være Sverige. Her bodde det flere folk langs veien, så det var mer å se på. Etter 45 minutter kunne jeg se flaggene til Circle K i Gnarp, og aldri har jeg vært så glad for å se en bensinstasjon som jeg var da. Man er nokså mør etter snart 6 timer på et sykkelsete, så det var godt å se at man var nesten framme, og i god tid.
I et lite tettsted fantes et samfunnshus med utedo og bibliotek under samme tak. På benken utenfor samfunnshuset tok jeg matpause.
Ved bensinstasjonen var det fortsatt 15-20 minutter igjen til Gnarp stasjon, der jeg skulle ta tog eller buss opp til Sundsvall. Her måtte jeg følge nøye med på kartet på mobilen, for Gnarp har noen småveier som man kan bli lurt av dersom man prøver å finne en snarvei til stasjonen. Jeg tok kanskje ikke den beste veien fram til stasjonen, men kom dit ca 18.15 og kunne nå sette meg ned på en gressplett, ta en brødbit og vente på neste tog som skulle gå om noen timer. Av en eller annen grunn glemte jeg å sjekke bussavgangene, så etter bare 30 minutter kom det en ekspressbuss jeg kunne få sykkelen ombord på. Sjaføren ville ikke engang ha betalt! Jeg spurte ikke, men tror han hadde det så travelt at han bare ville få folk ombord og stenge bagasjeluka. Eller så var det kanskje bare forhåndsbestilling som gjaldt på den bussen, men at jeg fikk sitte på likevel.
Vel framme i Sundsvall var planen å ta taxi hjem, på grunn av stive lår etter å ha sittet på bussen, men det kom ingen taxi, noe som var merkelig at skulle skje på Sundsvall stasjon, som er ganske trafikert. Dermed ble det å hive seg på sykkelen igjen, tråkke 25 minutter hjem og parkere i boden før klokka var 8. Leelene tok seg av middagen denne kvelden; pølser i brød.
Slik gikk årets sykkeltur. I fjor kom jeg «bare» til et punkt bak det hvite skiltet.
Den svorske blogg 