Påsken 2016

Så er påsken 2016 over. Strengt tatt er det noen timer igjen, og vi har ikke gitt opp helt, noe som gjenspeiler seg i at vi i kveld (andre påskedag) skal spise rester av lammelåret og se siste halvdel av TV2 sin påskekrim.

I år ble det Sundsvallspåske igjen. Det skjedde også i 2011 og i 2012, så vi er godt vant. Vi innledet «feiringen» med Jansons Frestelse til middag på langfredag. Leelene er ekspert på den retten, som er mest vanlig å bruke til jul. Husk å ha nok strøbrød på toppen av Jansons’en, ellers blir det lite tyggemotstand i maten.

Årets påskeegg.

Påskeaften tok vi oss en biltur til byen Härnösand, som ligger ca 40 minutter nord for Sundsvall. Først besøkte vi en bondegård som har eget utsalg av ost. Vi kjøpte fire lokalproduserte oster. «Morsom ost» (i motsetning til kjedelig ost kjøpt i butikk) er noe vi har begynt med de siste årene. Gårdsostene har ofte bedre smak, utvalget finner man ikke i kjedebutikkene, og man støtter lokale bønder. Deretter tok vi turen til fylkesmuseet på Murberget, som ligger i samme by. Vi har vært der før, og bare noen av utstillingene var nye, så vi brukte ikke så lang tid der.

Før vi reiste hjem, kjørte vi opp på et lite fjell og spiste hjemmelagde muffins med sjokolade og rosiner i skogen. Bare for å si at vi også hadde snø, skog og skispor i vår påske! Og naturligvis, Kvikk Lønsj! Selv om den het noe annet og bare hadde to fingre per pakke.

Muffins.

Vel hjemme igjen var det tid for lammesteik. Den har en egen historie; da jeg kom hjem fra butikken, oppdaget jeg at steika på 1.7 kg bare hadde kostet 22 kroner! Butikken hadde nemlig gjort en slags trykkfeil, og på etiketten stod det at steika veide bare 0.33 kg. Dermed ble strekkoden feil, og det oppdaget ikke kassadama. Mens lammesteika egentlig skulle ha kostet 120 kr, betalte jeg altså 22 kr. I tillegg må det sies at steika ble utrolig god. Faktisk tør jeg påstå at det er det møreste lammekjøttet jeg noensinne har spist. Steika fikk 3 timer i ovnen på først 150 grader og til slutt en time på 175 grader, noe som viste seg å være perfekt. Man kunne nermest spise kjøttet med sugerør!

Men før steika ble satt til livs så måtte selvsagt Leelene lete etter påskeegg. Det fant hun i et skap. Egget hadde hjemmelaget marsipan i seg, dyppet i sjokolade og med cashew- og pistasjnøtter inni.

På påskedagen tok vi det mer med ro. Dagens prosjekt var en påskelønsj med sild, hjemmelaget rekesalat, fargede egg, laks, litt lammerester, rester av Janssons, den nyinnkjøpte osten, hjemmelagdede scones (små engelske rundstrykker), varm kakao og kaffe/te. Muffins til dessert. Etter denne litt sene lønsjen var vi så mette at det ikke ble noen middag.

Lønsjbord.

Andre påskedag er den litt kjedelige påskedagen der ting avsluttes. Har man ikke reist hjem fra ferien ennå, så gjør man det nå. Vi skulle jo ikke reise noe sted, men satte i steden til livs restene av lammesteika, og så siste halvdel av TV2s påskekrim, basert på en bok av Agatha Christie. De siste bitene i påskeegget måtte også bøte med livet, samt de siste muffinsene. Og dermed var den påsken over!

Oppskrift på hjemmelaget «påskerekesalat»:

150-170 gram pillede reker
4 store ss majones
12 sukkererter
20 gram gressløk
2 ts Dijonsennep
(Egg)

La rekene renne av på kjøkkenpapir hvis de ligger i lake. Bland rekene, majonesen, sennepen, halvpartet av gressløken (finkuttet) og oppkuttede sukkererter i en bolle. Serveres som topping på hardkokte egg delt i to, til fisk eller som pålegg på godt brød. Dryss resten av den finkuttede gressløken på salaten ved servering slik at du får fin grønn dekorasjon.

Kjære mormor

I natt fikk jeg beskjed om at mormor hadde sovnet inn på sykehjemmet. Etter noen ukers slit orket ikke kroppen mer. Sånn er det bare. Nå er vi alle veldig triste. Ekstra trist er det faktisk at det skjedde på bursdagen min.

Ethel Marie Henriksen, født Rotberg. Det er bare 94 kvinner som heter Ethel i Norge, og navnet betyr nobel og lys. Navnet var mest populært i Norge i 1921, så det passer med mormor. Betydningen også, forresten. 

Man kan si mye om mormor. Leelene sa det vel enklest og best for noen år siden; «Glenns mormor er akuratt sånn som en mormor skal være, og en sånn mormor jeg skulle ønske jeg hadde». Alltid tid til oss barnebarna, og en man kunne besøke for å slappe av litt. Det var aldri noe stress med mormor, eller hos mormor. Kanskje fordi hun stort sett holdt på med typiske mormorting; lagde store gryter med deilig mat, strikka ullsokker, gravde i hagen, drakk kaffe, eller dro på hytta. Sånn husker jeg det. Alt var koselig hele tiden, både aktiviteter og følelsen. Er det ikke sånn vi alle egentlig vil være, avslappet og mormoraktige?

Fra mormor har vi også fått gleden av å være på Rotberget, og knytte an til våre finnskogske røtter. Det er litt spesielt å ha slekta si på Finnskogen, ikke så mange har det. Ikke alle vet hvor det ligger heller. Finnskogen er tynt befolket, men historien er desto rikere. Jo oftere jeg besøker Rotberget i påsken eller på sommeren, jo mer får jeg lyst til å bo i området. Jeg vil flytte til Torsby, men Leelene vil helst til Kongsvinger. Motti kan vi spise uansett hvor vi bor, for det har Leelene lært å lage av sin svigermormor. «Jeg skal bli like flink som deg til å lage motti» sa Leelene til mormor for bare en uke siden. «Nei, man kan ikke bli like flink som en som har laget motti i 80 år, men kanskje nesten like flink?» sa jeg da. Da vi spiste motti på Mattila i sommer, bestemte vi oss for å innføre Mottidagen 12. desember, til ære for mormor. Leelene fikk også mye hjelp med strikking, og lærte å lage krumkaker. Og jeg? Kompe og lapskaus er vel det jeg kommer på i farta. Alle har vi lært noe av mormor, og ikke bare gode matretter.

Det er trist når snille og koselige mormorer går bort. Men det er veldig hyggelig å minnes alle de fine stundene i Seljeveien og på Rotberget. Flere stunder blir det nok, og da skal mormor fortsatt være med, selv om det blir på en annen måte.

RIP Maja

I dag tok jeg Leelenes rotte Maja til veterinæren for å sovne inn. Hun har hatt kraftig forkjølelse i lang tid, og de siste ukene også en annen sykdom som heter klumpfot, som innebærer infekterte sår på hælene. Og nå i helgen fikk hun også en kreftsvulst under høyre kinn. Alt dette er veldig vanlige sykdommer for tamrotter, opp mot halvparten får dem før eller siden, og når hun i tillegg er begynt å bli litt mager, så fant vi ut at det var best å la henne slippe plagene. Maja har vært veldig pigg og sosial helt fram til nå, og ble en ordentlig gammel dame med sine 2.5 år.

Hos veterinæren fikk Maja først et sovemiddel for å bli bedøvet og sovne inn, deretter en sprøyte med gift som gjorde at hjertet stoppet. Det tok ca 25 minutter. Nå er hun begravet på en jordflekk med utsikt mot havet.

Bilde kommer snart.